Per dør av Per Fugelli

Sosialmedisineren med det store hjertet måtte «løsne tversoveren» hjemme på Jæren i våres. Han skrev i løpet av livet et femtitalls bøker, holdt mange foredrag og uttalte seg i mediene i store mengder over noen tiår. «Per dør» ble hans siste bok, og den første jeg har lest av ham. Utfra hva jeg har hørt om hans øvrige bøker/intervjuer/taler passer denne boken inn i mønsteret.

Fugelli er vel den som høyest har snakket om verdighet og mot perfeksjonistiske krav til seg selv og hverandre. Han prediket varmt om å være bra nok, og om å tilhøre flokken. På et vis er det vanskelig å være uenig i hans vakre ord. Man kan bli litt glad og lun av hans prekener.

Samtidig har jeg lenge syntes at det er grunn til å stille spørsmål ved om leger vet mer om hva som utgjør et godt samfunn enn andre yrkesgrupper gjør. Hos meg får man ikke mer pondus i politisk debatt av å være utdannet lege. Så at noen opphøyer seg selv til allvitende «sosialmedisiner» er annoying.

Han talte på Arkitekturdagen i 2016 med tema folkehelse (se Youtube-video her). Før det trodde jeg at arkitekter er den yrkesgruppen som har aller høyest tanker om seg selv. I sitt innlegg gir Fugelli arkitektene det han tydeligvis mener er det aller høyeste kompliment: Han sier til arkitektene: «Dere er leger!». Så sosialmedisineren som snakker om sosial samvittighet i alle varianter overgår altså arkitektene i å tenke på seg selv som elite. En alternativ tolkning: Fugelli vet hvor høyt arkitektene setter seg selv, og erter dem med å si at de bare er leger. Det er åpent. Men når jeg nå har lest boken hans, heller jeg til den tolkning at han oppriktig mente å gi arkitekter et kompliment for at de er helt der oppe blant legene.

Samtidig ser han ikke det opplagte når han selv møter helsevesenet som kreftpasient: Han sier at Norge er et godt land fordi alle får de samme helsetjenestene. Men at det er svært sjelden service at en kreftpasient får en fast lege å forholde seg til, overser han lett. Leger og legers familie får ekstra god helsetjenester i dette landet, men han synes blind for at han selv nyter privilegiet.

Per Fugellis siste bok om å dø blir en oppsamling som jeg synes å ha hørt av ham før. Ispedd litt selvhøytidelighet. Han skriver akkurat som han talte og fremsto. Hver sin smak, og velbekomme!

Jeg (45), Berit Solli, er fra Oslo, og har blogget siden 2009. Jeg blogger her om en lest bok i uken. Jeg leser alle typer bøker. Se under "Anbefaler" for bøkene jeg liker best. I tillegg til vanlig skjønnlitteratur, liker jeg å lese bøker relatert til der jeg befinner meg, eks fra et land, eller bøker der jeg tester ut å gjøre noe, eks en bok om å rydde. Jeg har hovedfag historie og en master fra BI, er samboer i kanten av Østmarka i Oslo, og jobber med kommunikasjon.

Tagged with:
Publisert i Faglitteratur, Ukategorisert

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Follow Berit leser on WordPress.com
%d bloggere like this: