Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Denne hyperfranske boken ble jeg anbefalt i bokhandelen da jeg fortalte at jeg likte forfatterens mørke og svært omdiskuterte bok «Underkastelse» (se bloggposten min her). Den handler om Frankrike 2022, der presidentvalget står mellom Marine Le Pen og det muslimske brorskap.

I denne boken fra 2010 har trøbbelmakeren av en forfatter tatt for seg kunstverdenen. Romanen i tre deler handler om fotokunstneren og maleren Jed. Jed er en ensom mann, og liker det slik. Han forholder seg bare til sin gamle far, et par dameforhold, galleristen sin, PR-agenten sin, og ellers i grunnen ingen i hele livet etter studietiden. Med unntak av varmtvannsberederen.

Over hodet mitt
Houellebecq raljerer med kunst, jåleri rundt kunst, kunstnere, og dilldallet rundt dem. Stadig kommer kapitalismen og ødelegger bra ting, for eksempel den ekte franske landsbygden med landskap, mat og kultur. Det hender jeg synes han er morsom. The Times skrev i sin anmeldelse at Houellebecq har «en pumpehagletilnærming til idiotiet han ser overalt rundt seg.» Men jeg henger ikke med i alle referansene til eldre og nyere fransk billedkunst, filosofi, litteratur og arkitektur, med refs av de nyrike russerne og kineserne innimellom. Det kan hende det er jeg som er kort, men han prater altså aldeles over hodet på meg.

De fineste delene av boken omhandler faren, den rike arkitekten som måtte skrinlegge sine vidløftige drømaktige prosjekter for isteden å lage svære, dyre ferieanlegg. Fra min jobb med arkitekter var det litt å kjenne igjen der.

Er med selv
Et snedig grep er at Jed ber forfatteren Houellebecq om å skrive teksten til sin utstillingskatalog. Dermed treffer Jed ham flere ganger. Forfatteren beskrives av seg selv som en uappetittlig fyllebøtte. Jeg vil ikke røpe mer enn at Houllebecq dør i tredje akt. Så hans etterord om at «det sier seg selv at jeg har følt meg fri til å endre på kjensgjerningene» er en understatement. I selve disse hendelsene er det helt sikkert mye symbolikk som jeg ikke «tar».

Jeg synes han skriver for detaljert og langsomt. Så fra midten av boken leste jeg bare første linje i hvert avsnitt uten å miste gangen i hendelsene. Det fungerte godt nok for meg.

Jeg (44), Berit Solli, er fra Oslo, og har blogget siden 2009. Jeg blogger her om en lest bok i uken. Jeg leser alle typer bøker. Se under "Anbefaler" for bøkene jeg liker best. I tillegg til vanlig skjønnlitteratur, liker jeg å lese bøker relatert til der jeg befinner meg, eks fra et land, eller bøker der jeg tester ut å gjøre noe, eks en bok om å rydde. Jeg har hovedfag historie og en master fra BI, er samboer i kanten av Østmarka i Oslo, og jobber med kommunikasjon.

Tagged with: , ,
Publisert i Skjønnlitteratur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Follow Berit leser on WordPress.com
%d bloggers like this: