Spiritisme av Anne Kalvig

Spiritisme-boken om «samtaler mellom levende og døde» kjøpte jeg for å utfordre mine fordommer.

Tid for å utfordre mine fordommer mot dem som sier de kan snakke med de døde?

«Spiritisme» er en fagbok i religionsvitenskap (jeg har fra før grunnfag i religionshistorie). Kalvig forteller om det historiske utgangspunktet for spiritisme og ulike retninger eller teknikker for samtaler med de døde. Hun ser på flettverket inn mot healing, sjamanisme, ånder, spådommer, osv. Hun diskuterer overhodet ikke hvorvidt noen faktisk oppnår kontakt med døde, men beskriver at troende mener at kontakten kan oppnås, og at den kan oppnås av noen mennesker på noen måter.

Kalvig beskriver mønstre i hvordan «medier» kommuniserer med kundene sine og hvordan de markedsfører sine tjenester i eks ulike blader for spiritisme.

Kvinner
Kalvig drøfter hvorfor kvinner er overrepresentert blant «medier» og blant de «troende». I et samfunn dominert av menn og systemer, er kan hende spiritisme et pustehull for en del kvinner.

Beskjæringer
Når vi først er inne på samfunnsforhold, tenker jeg at Kalvig også kunne løftet hvorvidt ulike typer spiritisme er knyttet til klasse. Det er et langt spenn fra eksentriske rikinger og 68’ere til taternes spåkonetradisjon.

Kalvig har valgt å «beskjære» nyreligiøsitet / New age / alternativ religion til samtaler med de døde. Å spå fremtiden, kurere sykdom eller bruk av beskyttende krystaller osv nevner hun kun i farta. Hun har også beskåret samtaler med de døde til vår tid og vår kultur. Dermed mangler boken hvordan man snakker/t med de døde i andre land og til andre tider, eks ved totempæler i vikingtiden eller i indianerkulturer – og hvilken funksjon det har. Det hadde også vært interessant hvorvidt å snakke med de døde er kulturelt konserverende eller nyskapende.

Jeg tenker at hun kunne ytterligere ha problematisert hvordan spiritisme står i et avhengighetsforhold til en rekke kristne forestillinger, eks om at det finnes et liv etter døden. Mange som driver innen spiritisme opplever samtidig seg selv som kristne. Og noen kristne opplever varianter av spiritisme tvert imot som djeveldyrkelse.

Manglende autoritet
Aller mest skulle jeg gjerne sett ytterligere utfordring av at det ikke finnes noen autoritet eller autorisering innen kommunikasjon med de døde. «Presteskapet» innen spiritisme er selvoppnevnt. Det finnes naturligvis ingen utdannelse som er autoriserende, og det kan jo heller ikke finnes når troverdigheten som medium er knyttet til at den enkelte har personlige og til dels medfødte «evner». Det er en individualisering av både tro og trosobjekt som kan være interessant i både et psykologisk og et sosiologisk perspektiv.

De «troende» tror altså både på at noen mennesker har noen åndelige evner som andre ikke har, at de kan se ting andre ikke kan se, at de kan spå i tarot, osv. Og dernest tror de at deres døde slektninger osv har noe de skal ha sagt til dem, som de velger å si gjennom et medium. For noen fungerer det som en trøst.

Jeg synes det er interessant at mediene oftest formidler trøst og slikt fra de døde som de levende ønsker å høre. Hvis jeg tenker på mine døde besteforeldre og oldeforeldre, kan det hende at noen av dem heller ville gitt meg en oppstrammer hvis de fikk ordet! Er det sikkert at mennesker blir mer kunnskapsrike, kloke, moderne og «snille» når de dør?

En god start
Kalvig har begynt et arbeid for å ta på alvor mange menneskers opplevelse av kommunikasjon med de døde, uten å ta stilling til om det er sant. Jeg håper hun fortsetter med mer nøytral samfunnsanalyse av fenomenet spiritisme og annet, som gjerne går under radaren hos etablerte autoriteter.

En messe verdt?
Denne helgen arrangeres Alternativmessen på Lillestrøm. Der vil det helt sikkert komme og demonstreres mye rart! Kanskje kan det være verdt turen, nok en gang for å utfordre fordommene? Alternativt for å få seg en god latter…

 

Jeg (44), Berit Solli, er fra Oslo, og har blogget siden 2009. Jeg blogger her om en lest bok i uken. Jeg leser alle typer bøker. Se under "Anbefaler" for bøkene jeg liker best. I tillegg til vanlig skjønnlitteratur, liker jeg å lese bøker relatert til der jeg befinner meg, eks fra et land, eller bøker der jeg tester ut å gjøre noe, eks en bok om å rydde. Jeg har hovedfag historie og en master fra BI, er samboer i kanten av Østmarka i Oslo, og jobber med kommunikasjon.

Tagged with: , , ,
Publisert i Faglitteratur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Follow Berit leser on WordPress.com
%d bloggers like this: