«Sommeren 80» av Marguerite Duras

Marguerite Duras på en benk mellom Bruuns bokhandel og Vor Frues kirke i Trondheim.

Denne lille boken har jeg sett på flere ganger, og til slutt ble den kjøpt hos Bruuns bokhandel i Trondheim. Min samboer skulle på sykehjemsbesøk til en grandtante, og jeg fant anledningen til å nyte solen og byen fra en benk på selveste Olsok (29. juli).

Tidligere har jeg blogget om Duras sine bøker «Elskeren» og «Å skrive«. Hun skriver kort, underforstått og vakkert, akkurat som jeg liker det.

«Sommeren 80» er annerledes ved at den samler ti skriverier hun hadde i avisen Libération gjennom tre måneder. Hun blander utenriksnyheter, observasjoner av barn på stranden og generell livsanskuelse. De første fem skriveriene er veldig fine. Rundt syvende-åttende begynte imidlertid jeg å glippe på symbolikken med barn og hvaler og streiken ved verftet i Gdansk og sjahens fall og Jimmy Carter, og de litt rørete vurderingene av særlig fascisme og kommunisme. Det virker som om hun definerer fascisme som vold, inkludert at vold utøvd av kommunister er fascisme, ikke kommunisme. På slutten blir det altså litt rørete for meg, og muligens også for Duras.

Min sommer 80
For meg var det likevel morsomt å lese akkurat denne boken akkurat her og nå. Sommeren 1980 var jeg syv og et halvt år (barnet i Duras’ bok er seks), og på feriebesøk hos mormor, onkel, tante og min halvt år gamle fetter i Øvre allé i Trondheim. Min families gamle boxer gikk i klinsj med min onkels valpete Old English sheepdog på plenen, der vi spilte crocket og badminton. Jeg spaserte med mormor og de andre over Gamle bybro til Ravnkloa for dagens fisk og til Erichsens konditori for «potet». Sånn 1979-80 var tiden jeg begynte å legge merke til nyheter, som valgkampen Reagan vs Carter, Bjørn Borg vs John McEnroe, og jeg syntes det var morsomt å si «AyatollahKhomeini».

Nå var jeg altså tilbake. Jeg traff min fetter til kaffe på Bakklandet, denne gang med hans lille sønn. Jeg gikk på Bruuns bokhandel, der mor jobbet og lærte seg å pakke inn bøker uten å bruke tape. Og jeg satte meg utenfor Vor Frue, der mine foreldre ble viet og hvorfra vi bisatte onkel for noen år siden.

Et passende sted for å sitte litt på en benk, der, altså.

Jeg (44), Berit Solli, er fra Oslo, og har blogget siden 2009. Jeg blogger her om en lest bok i uken. Jeg leser alle typer bøker. Se under "Anbefaler" for bøkene jeg liker best. I tillegg til vanlig skjønnlitteratur, liker jeg å lese bøker relatert til der jeg befinner meg, eks fra et land, eller bøker der jeg tester ut å gjøre noe, eks en bok om å rydde. Jeg har hovedfag historie og en master fra BI, er samboer i kanten av Østmarka i Oslo, og jobber med kommunikasjon.

Tagged with: , , ,
Publisert i Skjønnlitteratur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Follow Berit leser on WordPress.com
%d bloggers like this: