«Sne» av Alexander Kielland

Jeg skrev særoppgave om Alexander Kielland og romanen «Gift» med sidebøker «Skipper Worse», «Garman & Worse» og «Novelletter» på videregående. Jeg har tidligere blogget om mitt forhold til Kielland i bokanmeldelsen av Elin Husebøs «Engel i Paris». I «Gift» ble jeg særlig fascinert av moren til Abraham, som sto for sannhet, idealisme og andre høyverdige dyder.

Abrahams venn lille Marius dør jo av latin en tredjedel ut i «Gift», og jeg tør si såpass at Abrahams mor dør to tredjedeler uti. Hun er gravid, og i en lang tankemonolog, som jeg ble veldig grepet av som tenåring, konkluderer hun med at det noen ganger er den største gave en mor kan gi sitt barn å avslutte dets liv før det er begynt. Med morens selvmord er det ingen igjen til å kjempe for Abrahams myke sjel, og han blir akkurat som sin far. Kielland sa at Abraham er den personen han selv alltid fryktet å bli.

Den lille romanen «Sne» fant jeg i et antikvariat på Frogner. Den har noen likhetstrekk med «Gift» i at den handler om kampen om sjelen til prestesønnen Johannes. Faderen og forloveden ryker sammen i et voldsomt oppgjør om kristendom og presteskap. Boken er nærmest et kammerspill med den allerede knukkede og plagede Moder, den sterke Fader, teologistudenten Johannes, og hans frilynnede, sterke forlovede. Faren setter seg fore før den tilkommende svigerdatterens besøk at hun skal knekkes. Hun må forstå at sønnen skal bli prest.

Kielland skriver som alltid elegant. Men «Sne» er på ingen måte hans beste verk. Han er overtydelig og sort-hvitt i sine sympatier og antipatier for personene. Dramatikken blir litt påtatt og forutsigbar i kammerspillet mellom personene. Og symbolikken med snø som er som kirken og kristendommen (ligger overalt og fryser ned og skjuler, og skaper avstand mellom folk) appellerer ikke veldig til meg. Likevel er boken forsåvidt historisk interessant som et tidsvitne om kampen for opplysningsidealer mot religion og for likestilling mot patriarkatet. Kielland var en feminist i sin tid! Og kanskje var «Sne» en forløper til Arnulf Øverlands verk om kristendommen som den tiende landeplage.

Jeg (44), Berit Solli, er fra Oslo, og har blogget siden 2009. Jeg blogger her om en lest bok i uken. Jeg leser alle typer bøker. Se under "Anbefaler" for bøkene jeg liker best. I tillegg til vanlig skjønnlitteratur, liker jeg å lese bøker relatert til der jeg befinner meg, eks fra et land, eller bøker der jeg tester ut å gjøre noe, eks en bok om å rydde. Jeg har hovedfag historie og en master fra BI, er samboer i kanten av Østmarka i Oslo, og jobber med kommunikasjon.

Tagged with: , ,
Publisert i Skjønnlitteratur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Follow Berit leser on WordPress.com
%d bloggers like this: