Enda en nobelprisvinner i litteratur er nå forsøkt, nemlig årets vinner, franske Patrick Modiano.
Boken «Ungdomstid» starter med et middelaldrende par i provinsen, og går så tilbake til da de bodde i Paris da de var omtrent tyve. De levde fra hånd til munn, prøvde å slå igjennom som artist eller få et hvilket som helst fotfeste i tilværelsen. Ulike eldre menn gir dem oppdrag og tak over hodet.
Boken er slentrende, kanskje litt langsom noen ganger. Modiano er god til å få frem stemninger. Noen ganger er han så lett på pennen at jeg nesten ikke får med meg nyansene av stemninger hos personene. Noen ganger skjer fæle ting liksom bare i en bisetning. Andre ganger kan han utbrodere de mest trivielle hendelser. Så som leser må man noen ganger henge med, andre ganger kan man scrolle litt nedover.
Kanskje er nettopp unnsluppenheten og unnvikenheten i språket et uttrykk for at personlighetene i boken også er litt unnslippende og vanskelige å komme inn på? Det er mulig at Modiano får form og innhold til å henge sammen. Følelsen i meg om at jeg ikke helt fikk med meg poenget er muligens overførbart til at hovedpersonene heller ikke helt fikk poenget med seg. Det gjør Modiano til en ganske mesterlig forfatter. Men jeg kommer nok ikke til å lese flere av ham med det første.
[…] Denne lille romanen havnet spontant hos meg på et Mammutsalg på fantastiske bokhandel/kaffebar Gravdahl på Hamar. Jeg har tidligere lest Nobelprisvinnerens roman Ungdomstid. […]
LikerLiker
[…] Denne lille romanen havnet spontant hos meg på et Mammutsalg på fantastiske bokhandel/kaffebar Gravdahl på Hamar. Jeg har tidligere lest Nobelprisvinnerens roman Ungdomstid. […]
LikerLiker