«Pierre Bourdieu» av Lisanne Wilkens (6)

Min sjette bok på veien til å lese 50 bøker på ett år ble danske Lisanne Wilkens innføring i den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002). Jeg har en stund tenkt på at det er et hull i min almenkunnskap at jeg ikke er trygg på hva han står for. I fjor sommer satte komiker og Bourdieu-ekspert Harald Eia igang en stor diskusjon om hans teorier i Morgenbladet. Jeg hang ikke helt med. Kanskje var det også ironi involvert fra Eias side?

Wilkens bok med tittelen «Pierre Bourdieu» er lett å miste piffen av. Den inneholder teorier om teorier om strukturaliserte strukturer. For meg med metodebakgrunn fra mer praktiske fag som historie og økonomi ble sosiologispråket for ullent.

Jeg fant trøst i forelesningsvideoer på YouTube, særlig Ghassan Hages forelesninger om Bourdieu. Han sier med en gang at Bourdieu er vanskelig fordi han lider av fransk intellektuell narsissisme, og fordi han er paranoid redd for at leseren ikke skal forstå ham. Minervanett har også noen artikler med motforestillinger som får satt ham inn i en sammenheng av andre sosiologer.

Likevel har jeg skjøvet foran meg å skrive en bloggpost om ham. Jeg har slitt med å få hjernen helt rundt ham, og med å forstå hva som er poenget. Nå risikerer jeg virkelig å få avslørt mine oceaner av ukunne. Men det er godt å føle seg som student, igjen.

Synsevennen

Bourdieu er fin å synse med. Han har begreper som sosial kapital (ditt nettverk) og kulturell kapital (din oppdragelse, utdannelse, kulturell know-how). Begrepene kan brukes til å se sine omgivelser og samfunnet med nye, og tildels lystige, briller. Selv kom han fra bondelandet i fjellene syd i Frankrike, og observerte både den parisiske intellektuelle eliten og algeriske bønder både innenfra og utenfra.

Han er opptatt av at man aldri kan vite om ens kapital er tilstrekkelig, om den er utdatert, om andre bryr seg om din kapitals verdi. Derfor rammes moderne mennesker av en angst for at deres kapital hele tiden nedskrives. De må stadig komme seg til arenaer der kulturell kapital blir distribuert på nytt. Og det er ekstremt viktig å hausse opp verdien av den kapitalen man selv har. Det er lett å kjenne igjen miljøer der det konkurreres om å ha en viss type kunnskap, og der alle snakker opp betydningen av det de selv kan og gjør.

Han er også opptatt av internalisering og eksternalisering gjennom for eksempel biologiske muligheter. For eksempel språk: Du er født med en kropp som har snakketøy. Som baby internaliserer du det språket som de voksne rundt deg snakker. Etterhvert lærer du deg ikke bare å snakke, men også hvordan du skal bruke det språket ulikt i ulike sosiale sammenhenger.

Inngangsbilletten

Etterhvert i studiet av Bourdieu går det opp for meg at kunnskap om Bourdieu i seg selv er en inngangsbillett til skravleklassen, som blir definert særlig av samfunnsvitere.

Jeg pleier nok å tenke sosialdarwinistisk, altså at du må tilpasse deg og forandre deg for å overleve i det miljøet du til enhver tid kommer i. Bourdieus teorier hjelper meg til å tenke mer nyansert og forfinet. Han tilbyr noen knagger for synsing. Det finnes en rekke slike knaggesystemer som hjelper til å tenke på strukturer i en organisasjon, på en arbeidsplass eller i et forskningsmiljø, for eksempel maktteori, dyp-psykologiske roller, og også i retorikkens ethos, logos og pathos. Bourdieu har et knaggesett til.

Noen sosiologer ynder å fremstille det som at deres bourdieuske knaggesett er viktigere enn andres. Hvis du kan Bourdieu, sier de som kan Bourdieu, at Bourdieu sier at du har en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, inngangsbillett til en intellektuell elite. Altså dem selv.

Denne eliten risikerer å bli innadvendt, fordi personer som ikke bryr seg om Bourdieu defineres ut av feltet av folk som betyr noe. På sikt vil en slik elite kunne slite med bakkekontakt og legitimitet i andre kretser.

Bare helt Forrige sommer

I dette lyset blir det selvdestruktivt av meg å forklare Bourdieu på en litt lettere måte, som jeg gjør her. (En virkelig sosiolog vil dog antagelig kunne påpeke alle sidene ved Bourdieu jeg ikke har skjønt eller fått med.)

For ved å forklare Bourdieu, senker man listen for hvem som kan få tilgang til kunnskap og kulturell kapital. Desto flere som forstår Bourdieu, desto mindre verdt og mindre eksklusiv blir min kulturelle kapital.

Å tilgjengeliggjøre Bourdieu er slik sett et svik mot skravleklassen. Bortsett fra at skravleklassen forlengst har flyttet seg til et annet tema og en annen teori og guru. Ved å skrive om Bourdieu nå, som Morgenbladet skrev om ifjor sommer, viser jeg egentlig bare at jeg er SÅ 2013.

Jeg (45), Berit Solli, er fra Oslo, og har blogget siden 2009. Jeg blogger her om en lest bok i uken. Jeg leser alle typer bøker. Se under "Anbefaler" for bøkene jeg liker best. I tillegg til vanlig skjønnlitteratur, liker jeg å lese bøker relatert til der jeg befinner meg, eks fra et land, eller bøker der jeg tester ut å gjøre noe, eks en bok om å rydde. Jeg har hovedfag historie og en master fra BI, er samboer i kanten av Østmarka i Oslo, og jobber med kommunikasjon.

Tagged with: , , ,
Publisert i Faglitteratur
One comment on “«Pierre Bourdieu» av Lisanne Wilkens (6)
  1. […] Boken er selvbiografisk. Forfatteren Edouard Louis er nå 22 år, har altså byttet navn fra et amerikanisert arbeiderklassenavn Eddy til det franske Edouard, og har allerede vært redaktør for en bok om sosiologen Pierre Bourdieu (han som vektla betydningen av kulturell kapital i moderne samfunnshierarki). En bok om Bourdieu var forøvrig min sjette bok i leseprosjektet. […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: